Den nyeste nyheten 24. januar: Kias ansiktsløftede Sportage – ja, de insisterer på å kalle den Sportage – er berammet til å rulle av båndet 7. februar, med markedslansering i mars.

Når jeg ser denne nyheten, er følelsene mine faktisk ganske sammensatte. Hvordan Kia har klart seg i Kina de siste årene, det vet alle.

Men denne koreanske bilprodusenten har en sta utholdenhet – selv om navnet ikke finnes på salgslistene, fraktes globale modeller fortsatt inn til landet.

Og denne midtlivsoppdateringen skjer så raskt at det ikke ligner et marginalt merke, men snarere en gambler som er desperat etter å snu skuta.

Jeg skal ikke legge noe imellom – la meg først klage på navnet.

Det er ikke bare litt tungvint! Sportage, som er helt greit, må absolutt translittereres til «Sportage» – fire stavelser der ingen henger sammen, det høres ut som en tungebrekker.

Kall den Sportage, Smartage eller til og med KX5, men nei da, de må absolutt bruke et så fasjonabelt ord. Hver gang jeg går til forhandleren, tipper jeg de fleste bileiere har lyst til å spørre selgeren: Knyter ikke tungen seg når dere uttaler dette navnet?

Og forresten, den gamle «bumerang»-kjørelyskonstellasjonen har jeg irritert meg over lenge. Den formen ser ut som om designeren tegnet en parentes i fylla – uansett hvordan man ser på det, er den bare rar.

Denne gangen har Kia endelig tatt til vettet. Den nye bilen kopierer direkte designet fra den oversjøiske versjonen, og den såkalte «Star Map»-lyskonstellasjonen gjør frontlyktene vertikale.

Plutselig har hele bilens fremtoning gått fra «merkelig» til «skarp». Sammen med den svarte, store grillen har den faktisk et ganske aggressivt uttrykk.

Dimensjonsmessig er bilen 4695/1865/1678 mm lang/bred/høy, med en akselavstand på 2755 mm. Det sies at den er 10 mm lengre enn den oversjøiske versjonen – hvor har de lagt til de 10 mm? Sannsynligvis i plastdelene på støtfangeren.

Men 2755 mm akselavstand er faktisk ikke kort for en kompakt SUV.

Bilens største salgsargument, og den eneste grunnen til at jeg er villig til å anbefale den, er drivverket.

I disse tider, der japanske biler fortsatt klamrer seg til CVT, og tyske biler fortsatt hakker i dobbeltclutch, har Kia faktisk utstyrt selv 1,5T-inngangsmodellen med en 8-trinns automatkasse.

Vet dere hvor mye det koster å kjøpe en fellesmerket SUV med 8AT nå om dagen? Kia fortsetter med 1,5T (147 kW) og 2,0T (180 kW), med 8AT på hele linjen.

Det er som når noen plutselig serverer en håndbrygget kaffe blant folk som drikker vann. Kaffebønnene er kanskje ikke av topp kvalitet, men det er i det minste ekte råvarer.

Kjørefølelsen: Denne 8AT-en girer riktignok ikke ned like lynraskt som BMWs ZF, men den mykheten som momentomformeren gir, kan ikke sammenlignes med CVT-ens «brøler men beveger seg ikke»-gummistrikk-følelse.

Spesielt i køkjøring slipper du å bekymre deg for overheting av girkassen eller at stålbåndet skal skli – det er tryggheten sin det.

Interiøret har det som trengs, men ikke mer. Doble 12,3-tommers buede skjermer. Dette designet så friskt ut for to år siden, men nå? Det er overalt. Selv kinesiske biler til hundretusen har en stor TV-skjerm.

Men Kia har beholdt litt fornuft – de har lagt til kromlister rundt luftventilene, noe som løfter kvalitetsfølelsen litt.

Men det jeg er mest bekymret for, er touch-knappene – blindbetjening mens man kjører er en katastrofe. Heldigvis er girstangen byttet til en dreieknapp – det sparer plass, men man mister litt av gleden ved å røre girspaken.

Hvordan er bilen da? Som en familiebil på det mekaniske plan er den svært kompetent, og girkassespesifikasjonene er nærmest «overdådige».

Men problemet er at det nå er 2026. Naboene BYD Song, Geely Galaxy og til og med Deep Blue lærer fellesmerkene hvordan det skal gjøres med plug-in-hybrider og rekkeviddeforlengere.

Kan Kia Sportage bruke mindre drivstoff enn en plug-in-hybrid? Kan den akselerere raskere enn en elmotor?

Om den kan bli en hit? Vanskelig. Med mindre prisen ved lansering kan overraske like mye som navnet.